Det er som om det er like før noe brister. Det bygger seg opp. Det dirrer. Som like før torden braker og lyn raser over himmelen. Som fødselsrier. Som den umerkelige spenningen i naturen like før vårens krefter blir synlige. Som like før et nys.
Denne søndagen må du lese tekstene grundig. Her. Lytt, se, kjenn, fantaser.
Prekenteksten er fra profeten Sakarja i Det gamle testamentet. Allerede etter første setning skjer det noe litt forvirrende. Det er et skifte i teksten. Fra ikke noe lys, til lys hele dagen og natten. Jeg lurer på om det er noe feil i teksten. Har de delt den på feil sted, er det trykkfeil? Men nei, det skal være slik. Profetene Sakarja er i en flyt. Han ser ikke bakover eller framover, han ser dypt. Han ser kulde og frost, det som vil skille ad og framheve seg selv. Og han ser dypere. Det som forener, som lyser, som varmer.
Vi har et knippe med tekster denne søndagen som faller inn under en litterær sjanger som heter apokalyptisk litteratur. Apokalypse betyr å dra sløret til side, avdekke dypere lag i virkeligheten. Det ligner på dagens science fiction, hvor det normale ikke lenger er relevant. Apokalypse har til hensikt å sjokkere. Ikke for å skremme, men for å vekke oss opp. Den beskriver ikke verdens ende langt der framme som vi skal være redd for, men en radikal omkalfatring av tingenes tilstand. Det er ikke en trussel, men en invitasjon til dybde. I det lille utsnittet fra Sakarja blir vi med på skiftet – fra kulde og frost, til at det er èn lang dag, med vann til øst og vest.
Psykologien vet hvor viktig fantasi er for barn og deres utvikling. Uten fantasi – hvordan skulle et eneste problem bli løst? Profetene og den apokalyptiske litteraturen i Bibelen vil stimulere vår fantasi. Vekke oss til at noe annet er mulig. At noe annet er på gang. Kanskje er disse tekstene rett og slett en vei inn i Guds tanke og drøm og virkelighet, hvor alt er helt og hellig.
Vi er etter Kristi himmelfartsdag og en uke før pinse. I et spenningsfylt tomrom og mellomrom mellom fravær og nærvær. Mellom det som er tatt bort og det som kommer. Pinse er festen hvor vi feirer at de gode nyhetene om Jesus ble fortalt på alle språk. Ånden gis til alle, uavhengig av etnisitet, kjønn, status, legning, fortid og framtid. Noe nytt er på gang. Grenser sprenges, vegger rives ned, det som er adskilt forenes.
Levende vann til alle over hele jorden. Herren skal være konge, han er en. Ikke adskillelse, men enhet. Ikke mangel, men overflod. Ikke stengte porter, men åpne dører. Ikke kulde, men varme. Ikke mørke, men lys. Ikke fordømmelse, men frelse.
Ikke som en moralistisk pekefinger, men som et håp og en visshet om at ingen kan til slutt motstå det lyset som skinner fra Jerusalems høyde. En gang vil Gud være alt i alle. Og det skjer nå.
Margrete Telhaug