Det er jo veldig travelt å være ny biskop, men du har uttalt et mål om å besøke alle menighetene i løpet av ditt første år i rollen. Det er ganske ambisiøst?
Ja, det er et hårete mål. Jeg kan jo ikke love at det går, men det er noe å strekke seg etter. Noe av det viktigste jeg kan gjøre som biskop er å være ut og se folk, både innad i kirken og utad, og lytte og dele på de fortellingene jeg får. Det er ute i menighetene vi “kirker”: danske ungdommer på Nørrebro lærte meg at “kirke” først og fremst er et verb: Å kirke. Så det å se det som skjer lokalt, og bruke min stemme og plattform som biskop for å løfte fram alt det gode som skjer, det er veldig viktig for meg.
Vi har alle et behov for å bli sett. Det er ikke så mye jeg får sett på disse første korte besøkene, men jeg får noen gode glimt, og gitt noen klapp på skulderen og noen heiarop til ansatte. Så gleder jeg meg til å treffe frivillige og folkevalgte etter hvert. Vi er jo faktisk ca 800 ansatte og ca 7000 frivillige, som er helt fantastisk! Jeg vil gjerne bidra til at de kan føle seg løftet.
Det høres ut som om du har veldig høye forventninger til deg selv. Hvilke forventninger tror du folk har til deg, både menighetene og folk generelt? Og hva tenker du det er viktig å innfri?
Det er nok mange ulike forventninger, og jeg kan helt sikkert ikke gjøre alle til lags. Jeg opplever at det er en stor forventning hos mange at jeg som biskop kan være et ansikt for en åpen og tydelig kirke, som frimodig forkynner evangeliet om den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Den forventningen vil jeg arbeide hardt for å innfri. Jeg ønsker å være mye ute blant folk og snakke med mange ulike miljøer og mennesker. Så vil jeg gjøre det jeg kan for å være en samlende og god åndelig leder, som kan bidra til stolthet og arbeidsglede i kirken.
Som religiøs leder vil det være viktig å artikulere tro og teologi for vår egen tid, som nærer håp og tro, livsmening og fellesskap. Og som utfordrer oss til å bidra med det gode vi kan. Som kirke kan vi ha en viktig stemme i disse tider. Dessverre misbrukes tro og religion altfor ofte til noe helt annet: å undertrykke mennesker, legitimere urett og skape skiller mellom oss – det må vi protestere mot.
Det offentlige ordskiftet blir stadig hardere og mer polarisert; også debatter om tro. Jeg ønsker å bidra til en trygg og modig samtalekultur i kirken vår, både ansatte imellom, og med frivillige og medlemmer og hvem som helst, der vi snakker om tro og teologi og de store spørsmålene i livet med innestemme og gjensidig respekt. Der folk kan snakke fram sin egen tro, og lytte til andres. Min erfaring er at folk flest har lite språk på sin egen tro og at det for mange er noe svært privat. For å styrke den eksistensielle beredskapen i vårt samfunn, trenger vi å hente frem den gode lytter og den kloke evangelisten i oss alle.
Er det noen forventninger du tror du ikke vil kunne innfri?
Det er det helt sikkert! Tiden vil ikke strekke til for å imøtekomme alle ønsker. Dessuten: Ny rolle gir andre begrensninger og muligheter enn jeg har hatt før. Kirken er et trosfellesskap, ikke et meningsfellesskap, og da jeg ble vigslet ga jeg mitt håndslag på at jeg vil arbeide for å fremme og bevare kirkens enhet. Det forplikter meg på å opptre så samlende jeg kan, i en folkekirke og et bispedømme med et stort spenn i medlemsmassen, både teologisk og politisk.
Samtidig er vi som kirke, og jeg som biskop, kalt til å være en profetisk stemme som står opp mot urett og det som truer menneskeverdet, fellesskapet og livet. Jeg skal fortsette å være en tydelig stemme for kirken - først og fremst gjennom å forkynne evangeliet høyt og klart, og så vil mange av de konkrete politiske løsningene bli overlatt til andre.
Som prest har du vært kreativ og nytenkende bla. med Potterpåske og ulike gudstjenesteformer. Hvordan vil du som biskop utfordre menighetene til å tenke kreativt?
Jeg har jobbet lenge nok i dette bispedømmet til å vite at det er utrolig store variasjoner i hvilke muligheter og begrensninger som finnes; jeg verken kan eller vil detaljstyre hvordan folk skal være kirke lokalt. Men har et klart ønske om at vi både åpner radikalt opp når vi tenker “hvem kan vi samarbeide med? Hva kan vi trekke inn av kulturelle uttrykk? Hvordan kan vi tenke diakonalt på nye måter?” - og samtidig at vi har en veldig tydelig kirkelig signatur på det vi gjør. Vi må bygge merkevare, for det blir kamp om ressursene fremover, og da er vi nødt til å være tydelige både på hvem vi er, og hvor vi henter kraften og motivasjonen til det vi gjør. Helt konkret ønsker jeg meg for eksempel heller at vi har yoga-gudstjenester enn at vi har yoga-partier i kirken. Jeg ønsker meg en
Potterpåske der vi gjerne viser alle filmene på storskjerm, og vi spiller rumpeldunk og har tryllestavverksted og alt som hører til, men der vi også alltid inkluderer en Potter-gudstjeneste hvor vi lar dette universet møte vår grunnform for fellesskap. Slik kan vi åpne opp for mange slags arrangementer og uttrykk, og samtidig tydelig være kirke og gi vårt helt særegne bidrag til fellesskapet.
Så er det viktig for meg å understreke at det finnes så mye kompetanse og kreativitet ute i menighetene, så vi har masse godt å lære av hverandre, selv om mulighetene er forskjellige og ser forskjellige ut. Det finnes ingen idealmenighet som andre skal leve opp til; alle kan vi strekke oss etter “å kirke” slik det passer best i våre lokalsamfunn.
Hva tenker du er viktig når det gjelder ungdomsarbeidet i menighetene?
Jeg har selv stått i ungdomsarbeid i flere tiår, siden før jeg ble prest, og det finnes ikke noe patent eller quick-fix på hvordan man lykkes med ungdomsarbeid. Men jeg tenker at det er livsviktig å se folk, bygge gode relasjoner, invitere inn i tydelige kristne praksiser, skape en kultur der ungdommene både føler seg bekreftet og utfordret. Vi trenger begge deler. Men først og fremst bekreftelse på at vi er gode som vi er, og at vi er verdifulle inn i fellesskapet. Jeg tror at det å skape gode og trygge fellesskapsarenaer er noe vi aldri blir ferdig med, og det trenger man så sårt i den fasen som ungdomstiden er. Noe av det vanskelige er å ha en kontinuitet, så det er viktig at vi legger til rette for at ansatte skal orke å stå i sånne roller over tid, fordi det tar tid å bygge tillit og relasjoner.
Det er også viktig at vi forblir et annerledes fellesskap, at vi har gudstjeneste, at vi snakker om tro, at vi deler ut nattverd, at vi ikke prøver å gjøre det samme som mange andre, bare litt dårligere. Vi skal gjøre det vi er best på!
Intervjuer: Patrick Justad, Kommunikasjonsrådgiver i Oslo Bispedømme